Renate :)

Jadajada, jeg vet dere tørster etter oppdatering, og jeg vet jeg lovte å oppdatere dere hele tida om mitt fantastisk spennende liv i Bodø, men... Jeg har det så innmarig travelt med å lage egen middag og vaske hus at det jammen har blitt lite av det. Jeg lover å komme sterkere tilbake for å døyve savnet til dere alle (mamma, pappa, søster; HEI!). Skal bare se på at klærne tørker på tørkestativet (jeg savner tørketrommel!) og vurdere å vaske litt først.

 

Jeg lever i allefall, og spiser ikke potetgull til middag hver dag.

Før 2011 ser sin ende 31.Desember skal jeg...

... Lese "The secret"

... Fullføre studiet jeg går nå, og jeg SKAL klare å få alle 60 studiepoengene

... Begynne på studiet som faktisk har relevans til det jeg ønsker å jobbe med (selv om det medfører flytting til blås-bort-byen)

... Dra på ferie

... Ikke ha kjøpt mer enn 7 par sko (vær så god, Pappa)

... Ha spart nok penger til å ha råd til strøm i blås-bort-byen

... Bli positiv

... Planlegge en reise jeg har skikkelig lyst å dra på, og som jeg kommer til å se frem til (New York eller Thailand)

... Lære å bake brød (vær så god, Mamma)

... Lære å strikke lester (kommer til å trenge det i Blås-bort-byen)

... Ta masse bilder

... Ha slutta å skrive meningsløse, tåpelige innlegg slik som dette...

 

Da var jeg her igjen! På bunnen av kjedsomhetsrangstigen og desperat etter noe som kan underholde meg når jeg ikke har med headset på niversitetet og den ene klassekameraten ved siden av meg ikke liker desperate housewives (er det mulig?!). Personlig forstår jeg ikke vitsen med en og en halv times lunsjpase. "En og en halv time?!" tenker du sikkert, og jeg kan desverre bekrefte at det ikke var snakk om noen skriveleif. Jeg var ferdig å spise mine to brødskiver med svett hvitost på ti minutter, og da hadde jeg i tillegg hatt tid til å drikke en halv flaske vann og drømme om en sjokolade jeg ikke skal kjøpe. I mangel på andre ting å gjøre satte jeg meg i et åpent vindu og lakket negler i en tang-grønn farge som min kjære far kommer til å synes er gyselig. Det var passelig kaldt. Særdeles interessant.

Det er nå 96 dager igjen til jeg reiser på ferie, altså er ferdig med dette studiet som jeg innser at var et feilvalg men som (med litt flaks) gir meg 60 studiepoeng. Det er jo ikke noe å takke nei til. Flink som jeg er har jeg allerede fått 30 så da er det snart bare å ta av seg hatten og bli ønsket velkommen av Bodøs innbyggere. Glede. Ellers kan jeg informere om at jeg må ned to etasjer, gjennom fem dører og et hav av korridorer for å komme meg til nærmeste toalett, og at vi har brukt de siste 3 timene på å snakke om hvor gamle folk var da de ikke orket å leve mer fra 1300-tallet til nå. Greit at historie er relevant for reiseliv, men akkrat dødelighetsparten fra 1300tallet til nå er ikke akkurat det jeg ville reist til Norge for å høre om. Nei, gi meg helleristinger og Amndsen, Kon-Tiki og svartedauden (eller en tidsmaskin som lar meg hoppe 96 dager frem i tid)!

Adios kjære medmennesker, nå skal jeg kjede meg i 45 minutter til, før vi skal snakke mer og dødeligheten. Lykke.

I ren desperasjon for å finne et eller annet, hva som helst, som kunne redde meg fra kjedsomhetsdøden tok jeg meg selv i å logge på den fantastiske bloggen min, for så å oppdage at jeg nesten ikke har fortalt verden noe som helst av meg selv på nesten et år! Ikke skjønner jeg at dere har overlevd altså, kanskje dere har konvertert til en mindre fantastisk blogg som et forsøk på å kompensere for mitt plutselige frafall. Synd for dere i så fall, for her er jeg jo, klar til å gjøre dagen deres tre hele hakk bedre, bare fordi jeg sutrer så innmarig at det nesten virker som at dere har det fabelaktig bra. Desverre har jeg mistet litt kunsten for denne sutringa. Misforstå meg riktig altså, jeg klager fortsatt over alt på både to og fire bein, sutrer over snøfall og deretter snømåkking, semesteroppgaver, ekstratimer bak disken på jobb, snø, snø og atter snø. Men siden jeg etter planen flytter til blås-bort-byen Bodø om et halvt år har jeg funnet ut at jeg må spare mine nærmeste (det er jo bare de som leser bloggen, så nok en gang Hei mamma, hei pappa!!) for all min negativitet, slik at de er mer mottagelig for det når jeg ringer de oppløst i tårer av savn og sult etter ei uke.

Regner med at mange nå spør seg om hvorfor jeg flytter til Bodø. Det riktige spørsmålet å stille seg er derimot hvorfor i all verden jeg flytter hjemmefra?! Eller enda bedre; hvorfor i all verden noen flytter hjemmefra! Jeg mener, å gi opp mammas hjemmelagde brød, pappas snømåkking av hele avkjøringa hver dag, gratis mat, strøm og bolig, til fordel for å fryse i hjel i en hybel på 10 kvadrat fordi jeg ikke har råd til strøm? For deretter å ikke ha råd til mat (Aha-opplevelse, den optimale slankekur er å flytte hjemmefra og bruke opp alle pengene sine på husly; dermed forekommer tvangsrasjonering av mat, og dermed kan jeg gi opp medlemsskapet på sats fordi jeg ikke har råd til å spise meg tykk og dermed kunne bruke satspengene på strøm!). Svaret på dette fortreffelige spørsmålet er at teite, teite UIT ikke har noen medierelaterte fag i det hele tatt, og jeg må jo videreutvikle min fantastiske skrivekunst, jeg mener dere elsker den jo! En skam at et skrivegeni som meg bare skal kunne utfolde meg på blogg.no. Ikke aktuelt.

Dermed blir det nok ikke mer blogg før jeg flytter, fordi jeg ikke har har egenskapen å skrive noe positivt på bloggen og som sagt skal spare mine to lesere for den slags i et par måneder før jeg er tilbake for fullt. Har hørt at det er masse vind i bodø, så jeg ser for meg en ny kategori på bloggen sammen med "snø", "pensum", og "klaging", nemlig "vind". Og alle hjerter gleder seg...

At jeg skulle komme tilbake liksom. Vel, jeg blogger utelukkende når jeg har noe viktig å gjøre, og siden jeg var så utrolig heldig å bli trekt opp i eksamen i dag har jeg viktigere ting å gjøre enn å blogge, og derfor: her er jeg! Nå forteller jeg jo faktisk hele verden at jeg ikke har hatt noe viktig, eller givende å gjøre siden 2009, men det gjør sikkert ingenting. Siden jeg ikke har gjort noe viktig siden 2009 har jeg heller ikke så mye å videreformidle til de to leserne mine. (Hei mamma og pappa!). Veel, jeg har sluttet på Metro Lekeland etter halvannet år med skrikerunger, og gått videre til å ha tre jobber i tillegg til å gå allmennfaglig påbygging og nå ha eksamen mens resten av landets ungdommer godter seg med potetgull og streik. Hva galt har jeg gjort for å fortjene denne flotte karmaen?

Jeg har eksamen i sosiologi og sosialantropologi, så hvis noen har noen synspunkter på i hvilken grad kriminalitet er et problem i samfunnet; feel free to share.

Høh, lenge siden det har vørt liv i bloggen, noe jeg velger å se positivt på, siden det da gjerne forteller omverdenen at jeg har et liv utenfor bloggen (haha, jada. Det er meningen dere skal tro det). Men nå, etter å ha sett kjæresten spille et eller annet spill på sin nye heeeeelt fantastiske ps3 i flere timer, og faktisk vevd (ja, vevd!) på lillesøstras vev (ble faktisk dritfint, men gidder liksom ikke skryte så innmari) børster jeg støv av bloggen for å få ut litt negativitet.

Greit, så har jeg ikke blitt medlem av kongefamilien, ENNÅ. Jeg skal fortsatt giftes inn bare for å legge ned hele monarkiet sånn at litt mer penger kan gå til Tromsøs eldre befolkning som synes kaffe er dyrt. Enig der altså.

Vel, grunnen til at comebacket ble noe tidligere enn planlagt (LES: skulle først blogge når jeg ble kronet til prinsessa over alle prinsesser, noe jeg forsåvidt er, har bare ikke blitt tildelt tittelen enda) er at jeg har et stort behov for å klage. Halsen min er vrang igjen, og jeg hoster som en 80åring med kols. På toppen av dette høres jeg også ut som en 80åring med kols blanda med en middelaldrene sleip mann. Skjønner dere klagebehovet eller? Sliter med å ordlegge meg, så mye har jeg å klage over faktisk.

I tilegg til dette er det få som vil være nærmere enn tyve meter fordi alle tror  jeg har fått grisesyka og bare er ute etter å smitte flest mulig. Noe som forsåvidt er sant nok i seg selv da alle andre fortjener en like grotesk smerte som meg, basta.

Nå hoster jeg altså så tårene renner og fjeset får en lekker blodrød farge, mens jeg forbanner gud oghvermann for at akkurat jeg skulle få tildelt et immunforsvar som ikke ligner grisen (skjønner du eller? SVINEinfluensa liksom. Det var gøy, du MÅ le! Det er pålagt.).

Ellers kan jeg meddele at jeg bare har vært ute to ganger siden jeg ble 18 (og den ene var på bursdagen så den telles ikke), og jeg må være drømmedatteren over alle drømmedøttre som sitter hjemme med hosten sin en lørdagskveld med "Skal vi danse" som eneste hødepungt (okei, spøk.), jeg leser islandske sagaer så det suser på skolen, og drømmer om å kjøre bil etter x antall svette timer i Cominors skitne seter hver dag.

Nok klaging for denne gangen, blir bedre når jeg blir krona. Jeg lover.

Det blir lengre og lengre mellom disse fantastisk opplysende blogginnleggene merker jeg, men siden jeg nå sitter her med to naturfagsrapporter som skal skrives i hui og hast setter jeg av litt tid til den svært elskede bloggen.

Desverre lite å meddele om mitt fantasiske, svært innholdsrike og misunnbare liv. Jeg har siden sist blitt 18 og kjøpt det jeg har lyst på med velsignelse av både norske lover og mine kjære foreldre. Noe bittert at jeg måtte trampe illsint med beina, og presse frem et par tårer før neket i kassa skjønte at hun måtte spørre etter leg, for deretter ikke å gratulere meg med dagen. ICA er ofiisielt en boikottet butikk.

Ellers lite nytt. Går fortsatt på sjømannskole uten noe mål om å bli sjømann, og godt er det for jeg vet ærlig talt ikke hvor mye Hamsund man trenger på bøljan blå. Nyter livet når jeg ikke har skole/lekser/jobb/annet. Altså svært kort tid, men nå jeg da sitter der med kakao, snøstorm og en rykende fersk episode av ett eller annet fullstendig hjernedødt og utrooolig interessant program blir det nesten ikke bedre.

Eller fortsetter jeg med min uendelige sutring og negative utstråling, og jeg merker med det at klassen liker meg mye bedre. Det er vel godt å ha noen som virkelig vet hvordan man skal forbanne en mandag på ekte nordnorsk vis. Dette ble meningsløst. Skal komme tilbake når jeg skal gifte meg inni i kongefamilien.

Merkelig hvordan den triste bloggen blir heidundrende morsom og interessant når jeg har andre ting jeg egentlig skal gjøre. Hvordan jeg merkelig nok foretrekker og brette ut livet mitt foran hele menneskeheten til fordel for grundig research om Kleopatra, bilteori (jeg HATER bilteori) og en fantastisk analyse av en tekst fra 5000 år før kristus. Dermed varte ikke min lille bloggpause så lenge som forventa. Lucky you.

Så, i dag er jeg her for å dele min mening om disse facebookmenneskene. Du har selvfølgelig flere grader av facebookmenneskene. Du har graden min mor er plassert i for eksempel.

Min kjære mamma har hatt Facebook i ett års tid(?) og skjønner fortsatt ikke helt greiene med notifications (ikke ett vondt ord om min mor altså, hun er veldig flink til det meste annet!). Så har du graden min far er i. Min kjære pappa (som fyller 48 år i dag, hurra!) fikk Facebook etter mamma, og ble en heidundrende facebook-surfer på no time. Nå kan han faktisk mer om facebook enn meg, som ettertrykkelig en familiens uovervinnelige datageni (høhø). Så har du selvfølgelig en 3. grad også. Der ligger jeg. Dette er den graden der alle de perfekte menneskene som har funnet den gyldne middelvei ligger i. Jeg er for glad i selvskryt egentlig.

Men, den graden jeg egentlig skulle informere de kjære medmenneskene mine om, var den mest håpløse graden. Den fryktede grad 4. Her ligger menneskene som ikke har noe annet å foreta seg en å stadig legge ut nye linker, ta masse tester, sende ut gaver til alle de 600 vennene sine, og ha 300 forskjellige grønnsaker på Farmville (som jeg forresten ikke har funnet ut hva er enda. Mulig jeg ligger på grad 1 når jeg tenker meg om). Disse menneskene er også glad i den velkjente statusen der de oppdaterer alle sine kjente og ukjente (for grad 4 gokjenner alt av venneforespørsler) om både stort og smått. Alt fra giftemål til en løs mage blir gjerne delt med de heldige utvalgte på vennelista, og det er til stadighet samme grad 4 menneskene som fyller hele "home pagen" når du tar en kikk innom faceook. Det er disse menneskene man helst vil gi ett realt spark i rumpa, ta fra dem datamaskinen og be dem ta seg en tur ut å plukke blåbær og kjenne på den friske lufta, men vanligvis hører de ikke etter. Kanskje man må prøve å si det på Face?

Jeg tror jammen jeg har mista denne blogg gnisten som det så populært kalles. For de fleste hjelper det visst nok å ta en aldri så liten pause fra all delingen på the world wide web (varer skjeldent mer enn to dager), men med tanke på at jeg pauser minst ett par måneder mellom hvert innlegg skulle man jo ikke tro at det var roten til problemet.

Kanskje jeg bare ikke er så heidundrende fantastisk nå som jeg var før? (alle skjønner at det var en spøk, jeg er like fantastisk, er bare ikke så glad i selvskryt). Men i det siste har faktisk ikke min far ledd så han ristet på sin daglige snikerunde på bloggen, mamma har ikke ledd en hysterisk latter og skrytt av mitt stårlende talent, og søster har ikke levnet kommentarer om at jeg MÅ blogge mer (skal jeg ta det som ett hint kanskje? Og ja, jeg er så taper at det er bare familien min som leser mitt meningsløse babbel).

Kjipe ting det der, så kanskje jeg bare skal ta en enda lengre pause fra bloggen, slik at alle savner meg helt intenst mye når jeg omsider vender tilbake mot juletider og skriver ett tåredryppende og rørende innlegg om familietiden (der min mor og far forlater meg i adventstida for å dra til Thailand!) og sender varme tanker til alle som ikke har det like godt som meg ect ect.

Det hørtes ut som en plan. Og hvis jeg ikke er himla morsom til jul heller, så kommer det sikkert et bilde eller to av mine nyinnkjøpte russeklær når Mai nermer seg.

Og forresten; om 8 dager er jeg voksen!